Herre, du vet bedre enn jeg selv at jeg blir eldre, En vakker dag er jeg blitt gammel. Fri meg fra den ulykksalige uvanen å tro at jeg for enhver pris må uttale meg ved enhver anledning og om ethvert emne. Frigjør meg fra trangen til å ordne opp i andres saker. Gjør meg omtenksom, men ikke lunefull, -hjelpsom, men ikke påtrengende.

Jeg syns det er synd å la være å dele min uhyre visdom med andre, men du vet, Herre, at jeg gjerne vil beholde noen venner.

Frigjør meg fra trangen til å komme med endeløse utredninger, gi min tanke vinger slik at jeg kan komme til saken. Forsegl mine leber om alle mine plager og skavanker. De øker stadig, og det gjør også gleden ved å berette dem for andre.

Jeg tør ikke å be om en så stor nåde at jeg skulle finne oppbyggelse i å høre på andres lidelseshistorier, men gi meg i alle fall tålmodighet til å utholde dem. Heller ikke tør jeg be om en bedre hukommelse, men gjør meg ydmyk og mindre skråsikker når min hukommelse kommer i konflikt med andres. Gi meg den uvurderlige innsikt at det kan tenkes at jeg tar feil.

La meg få være forholdsvis omgjengelig. Ikke så at jeg ønsker å være noen helgen – de helgener jeg kjenner er temmelig vanskelig å omgås – men sure gamle mennesker er djevelens mesterstykke. Gi meg evnen til å se gode ting på uventede steder og talenter i uventede mennesker. Og gi meg, Herre, den nådegave å kunne fortelle dem det.

Amen.