• Fjellmarikåpe

    Det sies at Fjellmarikåpen er liten og vokser i fjellenger, på berg og i snø lier. Den vokser også på øyene i Lurøy kommune. Den er en vanlig plante her ute og vokser også på ca 20m o.h.
    Marikåpe har fått navnet sitt etter jomfru Maria akkurat som mange andre planter. Kanskje derfor ble det trodd at den hadde spesielle egenskaper. Eller den kanskje fikk navnet sitt fordi den hadde spesielle egenskaper hvem vet. Vanndråpene som samles i marikåpebladene har vakt undring og antagelig gitt opphav til myter. Dråpene skulle helst samles inn tidlig om morgenen før solen sto opp og ble regnet som styrkende, dråpene ga vakker hud og hjalp for dårlig syn.
    Men mytene sier også at det mest verdifulle med disse dråpene var at de ble brukt av middelaldrenes gullmakere og alkymistene. Det sies at de med dråpene fra marihåndkåpen kunne forvandle uedle metaller om til gull. Fra denne myten har planten fått navnet sitt som opprinnelig er arabisk Alchemilla vulgaris.

  • Bukkeblad

    Bukkeblad er en vanlig urt i Lurøy .Vi kan også finne den i alle myrhull over hele landet opp til 1150m over havet på Hardangervidda finnes den.
    Helt til for noen få år siden var planten brukt i folkemedisin. I skolemedisin ble den også brukt først ,fremst som febernedsettende middel, men den ble også brukt mot fordøyelsesbesvær og som appetitt vekkende middel. I folkemedisin har den blitt brukt mot nesten alle slags lidelser.
    En fortelling sier et at den meget berømte ”Solværkjerringa” i sin tid var på Oddøya og Svenningen og hentet Bukkeklad til bruk i sin ”praksis” som helbreder. Bukkeblad var også populært som mat til beitende dyr både ville og tamme .Det kunne være grunnen til at det var for lite av den enkelte steder, spesielt der det ble drevet litt jordbruk. På øyene kunne det vel bli knapt med mat til dyra fra tid til annen særlig om våren, planten ble derfor innsamlet og brukt til for, spesielt grisene var glad i denne planten.Både storfe og sauer likte godt Bukkeblad som mat. I dag ser vi at det er overgrodd av bukkeblad i alle tjern utpå øyene spesielt der det ikke lenger er beitedyr av noe slag.

  • Vaid

    ( Isatis tinctora)
    Vaid er en forholdsvis ung plante i vår flora her ute på Helgeland og i Lurøy. Vi kan i dag finne den på enkelte holmer i Solværøyan og enkelte planter også på Sleneset. Den har sansynligvis blitt spredd med havet fordi vi finner den først og fremst nesten i flomålet.
    Vaid er en toårig veldig gammel kulturplante og hører til korsblomstfamilien. Planten har vært brukt til farging og det har blitt nedtegnet bruk av den så langt tilbake som i antikkens tid. Fram til 1500 tallet var Vaid viktig for blåfarging av lerret .Etter den tid kom den ekte indigo på markede,fremstilt av erteplanten Indigofera tinctoria. Vaid kommer oprinnelig fra Vest-Asia men finnes i små mengder i forvillet form over det meste av Europa.
    I tradisjonell kinesisk medisin er Vaid en viktig legeurt. Av røttene fremstilles et middel som brukes både mot influensa,meslinger kusma og hepatitt.
    I Tyskland er det de senere år oppstått etterspørsel etter Vaid som skal brukes til antikvarisk
    restaurering av historiske byggverk.