1955

Det herran var tidlig på våren jeg va fylt 7 år dette året og sku begynne på skolen til høsten.Randselen som ho Rigmor fikk da hun begynte på skolen hadde jeg arva.Jeg syntes den var kjempefin og hadde allerede begynt å legg forskjellig ting oppi. Blant annet ei helt ny kladdebok som jeg hadde fått og et pennal jeg hadde arva etter ei veninne av ho Rigmor. Så jeg var helt klar til skolen.    Den her dagen kunne være som alle andre daga på Sleneset.  Vi onga va onga og fant på noe å holde på med hele tiden. Dautid og kjedsomhet fantes ikke   Dæ va fint vær den her dagen , ho mamma bakæ brød, ho Rigmor va på skolen så både ho og han Thore va heime i lag me ho mamma. Han pappa va ikke heime,  han va nesten alder heime. No va han synnaførr og gikk på skolen. Han va i Risør og skulle utdanne seg til radio - reperatør. Etterpå jobbet han i Oslo på ”Elektrisk byrå”. Pappa va mye sjuk, han hadde hjertefeil og måtte omskolere seg fordi det va for hart å være fisker. Før dæ så var han mye på sjyen Han var me på å kjøpe Kvitvarden en båt som han eide sammen med to av stebrødrene sine (Erling og Torleif)Ho tenkte egentlig ikke så mye på det me at han pappa,han var jo mye borte bestandig, enten han va på sjya eller i Oslo, og dagan va no som de va uansett. Ho va veldig glad i han pappa det va ikke det, men det va så mye som sjedde om dagan så ho fekk liksom ikke tid tel å tenke så mye på akkurat det.

Mamma, mamma ho bestemor og han bestefar kjem eg ser de der oppi Slenesbakken. Ho pekte ivrig og såg på mora. Ho mamma vesst sekkert at de kom for ho såg ikke de minste overrasket ut. Ja de har nok sekkert vørre hos han JB og handla i finvere sa ho. Ho bestemor bar på et spann, det ha vørre  bringebær syltetøy i det det såg ho for uttapå va det nokka røde bær som såg ut som bringebær. Og ho mamma hadde et akkurat likens spann. Ho hadde og sett et sånt spann før i spiskammerset hennes bestemor på Oddøya. Ke du har me deg i spannæ vil ho vit når ho bestemor kom nermar. Det herran e en liten skvett med råmelk. Råmelk dæ visst ho ka va. Ha dokker fått kalv på Oddøya no då. Ja da ein fin liten kvigkalv svarte ho bestemor.  Ho mamma kom ut, fløtt deg no onge å la folk kom inn.  Eg ha satt på kaffen, har no ikke så mye godt attme men eg ha baka brød i dag og en kaffekopp me ferskkakæ attme et dokker novel.

 Ho mamma diska opp på kjøkkenborde med det lille ho ha. Der va også kaffebrød såg ho. Lura på ke ho mamma ha hatt de hen . Dæ va sekkert noen ho ha jømt i tilfelle det kom noen som vil ha kaffe. Og det gjor det hele tia tenkte ho. Ho bestemor og han bestefar kom inn og satte seg på kvar si sia borde og mamma fann seg en stol og satte seg på nersia.

 Får eg og sett meg me borde spurte ho og henvente seg til mora. Ho va ikke så sekker på at ho fekk lov tel det. Ongan sku ikke sett å drekk kaffe sammen med de voksne, da skulle de voksne snakk voksensnakk og dæ behøvde ikke ongan å hør på sa ho mamma, og sånn va det. Ja sett deg i lamme oss sa han bestefar og drog pipa itur lommen. Han pakka tobakk i den slik at den va klar til han hadde spist for da sku han kos seg med kaffe og pipa si. Dæ bruk han å gjær.

Korlesen e den dær nykalven dokkers spor ho forsiktig. E dæ ho Krona som ha fått kalv spurt ho, Nei svara han bestefar det e ho Hambårg E han fin, korsen farge e det på den.  Han e brun og kvit akkurat som mora si, å han e kjempefin, sa ho bestemor. Ska ikke ho Krona og få kalv vil ho vit. Nei ikke denne våren sa ho bestemor. Keffør ikke dæ da hadde dokker fått en svart og ein brun kalv, dæ hadde vært fint. Men de ska mat til åt fire kyr når kalvan veks opp så det går nokk ikke. Vi har nokk med en sa han bestefar. Husk på at vi har jo en okse og, sjøl om han går på holman om sommarn så må vi ha han inn når det ikke er mat på marka forklarte han bestefar. Ha dokker funne navn åt han. Dæ e ingen hann sa han bestefar det e en jentekalv. Du får ta deg en tur utover å sjå den kanskje du kan hjelp oss å finn et fint navn åt den sa han , snart ska jo de bi smålam i fjøsa også de ska jo også ha navn, enn geita da vil ho vit ska ikke den få gjeitekillinger og. Nei vi ska ikke ha mer enn ei gjeit sa ho bestemor, men bare kom utover du hvess du får lov hos ho mamma.  Jaaaa mamma får eg lov tel å bi mæ på Oddøya i dag. Eg ska va snill når eg e der. Eg ska gjør alt ho bestemor sei. Både ho bestemor og han bestefar ha jo sakt at eg kan bli med. Får eg mamma, får eg. Vi får no sjå, gå no ut en tur du sa ho mamma. Ho bestemor og han bestefar e no ikke ferdig til å far enda. De sku vesst va over meddagen ment ho vart sakt. Ho drog på seg støvlan og gikk ut . Han Karl Kristian kom akkurat gåanes bortover veien. Ke du ska hen spor ho. Eg ska jo åt deg svara han, eg lura på om du ha løst å bi me å fang tenaur.  Ja vess vi kan gjør dæ her i osen hos oss. Ho vil ikke gå så langt i tilfelle ho bestemor og han bestefar sku far og glømt at ho sku va me. Han viste fram ei lita bøtte han hadde me seg, ja de kan vi godt. Gå å finn deg noe å ha i du også.  Mamma, eg ska gå å fang tennaur sammen me han karl Kristian får eg lån ei bøtta eller noe sånt. Du treng vel ikke noe bøtte ta den her sa ho mamma og rakk fram en tom blikkboks. Mamma eg ska va me altså, mint ho mora på. Gå ut å lek du no. Du kan no ikke sett inne i det fine været. Ho forsvant ut døra igjen. Ho måtte ta på seg støvlan fordi havet va litt førr kalt enda til å gå i barføttene uti å fang tenaur. De tusla seg i fjæra og der va det akkurat begynt å fell så tanget låg vått og utoverflekt på kalksand i fjæra. Hvess vi går litt lenger uti så finn vi kanskje sanskuldræ og sa han Karl Kristian. Glømt va Oddøya littkalven og ho bestemor og han bestefar og heile Oddøyturen sjøl om ho tenkte på at ho ikke måtte få støvlan full av vann. Ho visste da at hvesst ho vart våt hadde ho ikke anna støvla og ha på seg så da fikk ho sikkert ikke lov til å være med på Oddøya. Men no va det fangst som gjaldt.  Sanskuldra va ikke så lett å få øye på hvess ho låg helt still men hvis ho mått søm og grav seg ned såg de ho. Da hadd vi ho. Sanskuldra va små flyndreonga og va helt flat og med farge helt lik sanden helt umulig å få øye på uten å vasse uti.  Vi gikk stille, stille uti for ikke å rote opp sanden det var best å sjå om det ikke va så gromsåt i vanne.  Eg har ei ropte han Karl Kristian, få sjå ropt ho tilbake og kom han i møte og oppi bøtta låg ei bittelita flyndre. Vi må fang flere og det var de enige om uten diskusjoner. Sjå den store som eg fanga viste ho stolt fram men akkurat da ho åpna handa sprella den og datt ned i vannet igjen. Han Karl Kristian prøvde å fang den i gjenn men det gikk ikke. Ho gikk heller opp på sanden der alle tangfloksen låg og tok den ene og rista den. Der kom det mye tenaur og tangloppa som hadde søkt tilflukt da fjæra kom. Ho ropa på han Karl Kristian han kom og de fordelte fangsten. Dæ vart tre tennaura på kvar, tanglppan va ikke noe å ha så de bare sprella videre. Vi går ne på den derre flua kanskje vi finn småkrabbe og foreslo ho. Flua var bare synlig når de va fjæra sjy, på flo sjy låg den under vann. Det var mye mye steina der og hele flua var dekt med blæretang. Og under de steinan der som vi kan leit under, det er bestandig mye tenaur og småkrabber som vi kan fange. De første steina de letta på va de ikke anna enn tangloppa, de e jo fullt av  overalt. Men så fant ho en fisk som ikke va tenaur men mye større.  Det e en tangspril , dæ visste han Karl Kristian og den fangsten slapp ikke unna blekkboksen som ho forsiktig hadde bært me seg. Det måtte jo være vann i den slik at fisken ikke dødde. De fann småkrabber også, mange. Kan vi ha krabban i lamme tenaurn sport ho, ho trudd kanskje han hadde mere greie på det enn ho, han va jo gutt.  De plokka også med seg noen fine kjell som de fant , noen små og lyserød ikke større enn naglan på mamma sine fingra. Plutselig ropte han Karl Kristian at ho måtte kom å sjå nokka rart, en stor kvitbuhund vandra helt av seg sjøl bortover sanden under vannet. Ke e det dærre fornoe. No kunne ho for en gang skyld være den som visste noe. Eg veit ka det e sa ho. Det e en eremittkreps, det hadde ho Rigmor fortalt engang. Rigmor var begynt på skolen og skulle begynne i tredje klasse til hausten og va storesøstra hennes, ho hadde lært om dyran i fjæra på skolen. En eremittkreps bodde i slike tomme buhunda( det vi kalla buhunda då var kvite sjøsneilhus) og de bytta til større når de hadde vokst og ble for stor kunne ho fortelle. Sånner e det ikke i vårres os, sa han Karl Kristian. Kanskje du bare ikke ha sett de foreslo ho. Ska sjå ette neste gang eg er der sa han. Eg kan godt kom å hjelp deg en dag om du vil.   Ho og han Karl Kristian va bestevenner,de va aldri uvenna og de av bestandig enig om de meste.  Ho Rigmor kunne komme på å spørre ho om vi va kjærester men det va de ikke, så det brøy ho seg ikke om. De var lenge nedi osen helt til ho kom på at det va lenge siden ho hadde spist.  Nei no vart eg svang sa ho, ska vi gå inn åt ho mamma og få ei kaksnei. Du e sekkert svang du så du kan kom i lamma så får du også mat. Kom så går vi inn sa ho og gikk i førvegen.Han nådde ho igjen før de nådde trappa.  De bar forsiktig opp bøtta og boksen sin og satte de fint på trappa så tok de av seg støvlan gikk de inn. Han Karl Kristian va litt våt på den ene foten det såg ho fordi det ble mørkt merke på støyptrappa der han hadde gått. Da ho kommenterte det sa han at det visste han fordi den ene støvla hans va lekk. Han pappa sku åt han bestefar Haltan å få gummibøter så han sku bøte de med fortalt han. Hvess ikke så bare klipper vi de av tel støvvelsko. Det e no snart sommar og då kan eg jo kle a meg på føten når eg ska fang tennaur. Får meg nystøvla etter sommerferien ha ho mamma sakt, sa han lavt. Akkurat som han ikke var sikker på om det varsant.  Ho bestemor og han bestefar va gått på Håjen en tur. Søstra hans bestefar bodde der og så var det apotekting å få kjøpt der. Det va bare ho mamma og han Thore som va inne. Ho Rigmor va på skolen og han Thore satt allerede å åt kaka og melk. Mamma kan eg og han Karl Kristian få ei brødskiva. Ja sett dokker med kjøkkenbordet så ska eg lag tel. Åh, fersk-kaka utbrøt han Karl Kristian det e det beste eg veit, kan eg få to mæ sukker på. Eg vil og ha sukker på. Eg vist at ho ikke kun sei nei hves han Karl Kristian fekk.  Ho fekk ikke sukker på kakæ vanligvis hves vi hadde noe anna det visste ho godt. Mora gikk ut på trappa og henta et spann med melk og bau dem et glass. Melka hadde ho fått hos ho Eldrid som hadde to kyr. Og så bruk de å ha mølbøttæ ståanes på trappæ som vi samlæ matrester som kyrne hennes Eldri fekk.              De fikk to brødskive hvær med sukker på, men melk orka ho ikke. Melka som hadde stått ei stund likte ho ikke all fløten låg på toppen og kom som klumper i glasset. Nei mamma eg vil ikke ha sa ho og henta seg et glass vann. Vannet va heller ikke godt, det va litt brunt å så smakte det myr. Vannet i sistærna under huset va blitt brukt opp i løpet av vinteren og det hadde ikke regnet mye i vår. Når han pappa kom heim sku han ned i sisterna før den fylte seg opp igjen og pusse den slik at den ble helt tett.  Etterpå da ble vannet mye bedre. No måtte vannet hentes i en jordbrønn.  Di åt opp maten sin og gikk ut igjen. Han Karl Kristian banka den våte sokken mot trappa noen ganger før han drog den på den andre foten som var tørr og tok på seg støvlan.  Di hadde akkurat kledd på seg da de såg at mora hans Karl kristian kom. Ke ho ska her etter no,sa han lavt til seg sjøl. Kan du fortæl meg kørv har du ikke tenkt deg heim i dag, ke du ha vørre hen i fleire tima halvropte ho, begynt beint å bli redd før deg. Eg ha bærre vørre her svarte han og vi ha vørre inne å ette mat. Men no ska du kom heim i lag me meg fordi du ska va heime sammen me småsøskenan dine mens eg ska bort et æernd.  Eg fær kanskje på Oddøya i dag ropte ho etter han. Bi du lenge spurte han tilbake, eg veit ikke helt men en dag det går skyss i neste uka. Eg ska å sjå nykalven hennes bestemor. Kanskje eg får va me å finn navn åt han. Eg kjem no i hvertfall før skolen begynn igjen. Di gikk hjem, han Karl Kristian og mora. Ho sto alene med blekkboksen sin med tennaur, tangspril, krabbe og noen små skjell. Ka ska ho gjør med de mens ho var borte kom ho pludselig på, for ho regna med at ho fikk far på Oddøya i dag. Dæ va no ikke noen vits i å spørr ho Rigmor dæ visste ho, for ho syntes ikke det var noe snilt å fange krabber og slikt. Ho sa dæ va dyrplageri. Kanskje ho kun spørr han Thore, han va bare 5 år og ikke helt å stole på men ho ble enig med seg sjøl at ho hadde ikke noe valg. Ho hadde glømte å spørre han Karl Kristian han hadde helt sekkert passet på de mens ho va borte men hun kunne ikke gå på Straumholmen med de no så han Thore måtte bli løsningen.  Ho åpnet gangdøra og ropte på han Tore, kan du kom hit litt . Vil du sjå ke eg har her i boksen, han kom tuslanes i hosslestan og satte seg på de nederste trappetrinnet og kikka ned i boksen. Ke du har, spurte han. Kan du pass de mens eg e på Oddøya, spurte ho. Ska du på Oddøya med han bestefar og ho bestemor spurt han, dæ vil eg og. Nei Thore du må va heime å pass småkrabban mennæ. Du kan vel bærre slepp de i osen igjen og fang nye når du kjem heim. Din tosk sa ho sint. Man kan ikke stol på sine egne søsken engang . Nei ho sku jammen ta boksen me seg, det vad æ ho sku.   Ho mamma kom gløttanes ut ,ke så står på spurt ho. Han Tore vil ikke pass på småkrabban, tenauren og tangspril min mens eg e borte.  Ska du bort du da sa ho mamma. Ja men eg sku jo på Oddøya mamma, dæ va jo nesten helt bestemt. Ja da får du kom inn og gjør deg i stand trur du treng både å vask deg å ha på reine klea. Og finn fram et klesskift som du skal ha med deg. Legg skolebøkene dine i hylla på rommet ditt og pakk i randselen det du ska ha med deg. Ho bestemor og han bestefar kjem snart og da ska vi bare et middag så ska dokker fær hvis du vil være med da, sa ho mamma mens ho sika søe a poteten. Vil va mæ , at det går an å sei nokka så toskat når ho mamma veit at ho har venta heile dagen på å få et endelig ja.  Ho bestemor og han bestefar kom og de satte seg til å spise middag, hjemmelagde fiskekaker i brun saus, det var så godt og d æva jo søndagsmiddag, sekkert bærre fordi ho bestemor og han bestefar va her og sku et meddag at ho mamma ha laga så god mat i dag,og så var det rødsuppe med russiner oppi etterpå.  Han Thore ska ikke va me altså, sa ho. Jau dæ vil eg svarte han, dæ ska du ikke, for dæ får du ikke. Det e bærre eg som ska far, ikke ho Rigmor heller. Ho Rigmor e forresten på Oddøya nesten bestandig så no e dæ min tur. Ikke noe krangling me matbordet kommanderte ho mamma strengt. Når han pappa kjem heim kjem vi å henter deg da kan han Thore og ho Rigmor få bli med å sjå på nykalven.  Ja bærre far du så blir det mer kjelost på oss kommenterte ho Rigmor. Det hadde jeg glemt, kjelost med sukker og kanel på, dæ va så godt,nesten dæ beste ho visste og det skulle ho mamma lage når vi va forn.  Ja .ja det finnes vel litt kjelost dit du kjem, så det blir vel ei rå ska du sjå, sa ho bestemor da ho såg kor snytt jenta følte seg.  Så spiste di i taushet alle sammen takket for maten og gjore deg klar til å gå i båten. Ettermiddagskaffen får vi ta heime det begynner å bli sent og jeg må i kveldsfjøsen snart sa ho bestemor. Ta med deg regntøy sa bestefar, det blåser litt no og det kan bli skvett nordfør landet. Vi har bare lettbåten i dag. De takka pent for maten kledde på segog gjorde seg i stand til å fær. Ho tok på seg regnkåpa og tok randselen på ryggen. Når ho kom seg om bord i båten og satte ho seg i fremmerskødden, der skulle ho sitte til de kom nord før landet. Ho syntes det var litt moro med bølger og litt sjyskvett. Det var motvind og da var det artigast å stå i fremmerskødden og bevege kroppen i takt med båra, det var nesten som at ho sjøl styrte båra og bevegalsan i båten. Dæ var en herlig følelse, snakk om å føle glad, få være på Oddøya noen dager alene uten søskenan og med vinden og sjysalta i ansiktet  det var befrianas på en måte. Ho gjorde noen ekstra hopp samtidig som det kom noen store båre.  Va no forsiktig formante ho bestemor som satt på tofta frammom maskinhuse, du får ikke lov til å hoppe i båtæ må du huske på.

 Da de kommen innimellom holman igjen og det var ikke så mye bølga lenger. Ho bare låg eller sto der framme og kjente båtens bevegelser på havet den vugga litt og ho la seg ned å såg oppå himmelen der alle fuglan va i aktivitet. De skvaldra og holla når de kjørte forbi holman. Ho trudd kanskje de vil skrem folkan så de ikke kom på land og tok eggan demmers. Dæ va forresten mye beire å kjør me lettbåten enn den båten me styrhus på og lugar nede. Dæ va jo litt varmere med det va så stygg ei lukt at ho fekk sjyverk og måtte som regel opp å spy. I lettbåten kunne sjå alt som va rundt dem på turn. De såg alle slags fugla men mest spennanes va ørna og steinur`n. De va kjempestor nesten nifst om de kom for nær.  Han bestefar hadd steinur`s onge i bur engang og den va ho redd. Men ho va jo så lita da. Visste ikke om ho egentlig va redd den no om han hadde vørre der. Han satt jo i et bur attme fjøsveggen.  Han bestefar hadde fønne den uti marka, mora dens hadde dødd og han bestefar tok den med seg heim, og han slepte den ut når den vart voksen. Hubroen som han egentlig hette var sky så de såg han sjelden om dagen vanligvis. Men om natta hørte vi den mye. UHU   uhu sa den det var et litt skummel å høre om man var aleina . Han kunne høres ut som et spøkelse syntes ho. Men fuggelen var ikke farlig dæ visste ho. Den fanga bare vån åt ongan senna og litt fisk av og til hves han fant noen i fjæra som va dau og som måsen hadde dratt på land.

Ho gleda seg til å sjå husan på Oddøya det ga alltid en spesiell følelse å gå i land der. Og kanskje ho tante Anny og ho tante Lovise kom heim mens ho var der. Det var bestandig så mye liv når de var hjemme. Berre no ikke de mannan fra Lovund også var der for da såg de nesten ikke ho. Og de va så fæl tel å ert ho for alt mulig. De flira av alt ho sa og gjorde syntes ho. Og de va så ekkelt. Så fikk ho sekkert ikke lær å dans hos hos tantan sennæ heller hves di va der.Ikke kun vi søng i lag heller hves de var der.  Av og til hadde de grammofon med masse grammofonplater. Hu husket spesielt ei plate av Søstrene Bjørklund. Det var tekster som hun hadde nesten lært seg utenat og kunne synge med. Anny hadde gitar også som hun spilte på og da var det mye sang og kanskje dans også hvis ikke han bestefar og ho bestemor var inne.  Kanskje han onkel Jan va heime. Åå som hun gledet seg til noen fine dager der hun fikk all oppmerksomhet helt alene.

Oddøya.1955  (mormor og morfar)

Dæ ho ikke visste då va at det var siste våren at de ble smålam og småkalva på Oddøya . Ho bestemor og han bestefar hadde så smått begynt å planlegge flytting til Sleneset eller åt Moflagodden nermere bestemt. De syns de var begynt å bli for gammel tel å livnære seg på Oddøya, og dæ blei for tongvint å bo der ute i verran . Ho bestemor syns det var tungt å driv med flere dyr på båsen og alt fjøs-stellet. De måtte jo i båt bestandi når de sku både på butikken,til doktor og besøk ongan og barnebarnan sine. Å han bestefar kun jo driv sjyen fra Moflagodden der de sku få tomt med kaiplass til båten. Dessuten hadde nesten alle flyttet inn til Sleneset, det va i alt 4 hus på Oddøya såvidt ho huska. Folkan på Moen hadde også bestemt seg til å flytte innover på Sleneset. Han Kåre og ho Olga (ungfolkan på Moen) syns de vart for tongvint når ongan sku på Skola. Ongan måtte jo bo hos andre folk på Sleneset mens de gikk på skolen.  Nei dæ va ikke liv laga å bo på holman lenger. Ho bestemor og han bestefar flytta fra Svenningen  til oddøya i 1928 . Då arva mora hennes bestemor et hus i Reløy (ein holme litt lenger sør) etter en bror som ikke hadde barn og som va enkemann. Dette va i 1922. I 1928 va huset flytta til Oddøya og det var det som vart bestefarhuset på Takhåjen. De hadde då med seg di fire eldste unga som ble født på Svenningen og de fikk 3 tel mens de bodde på Oddøya. Yngstemann va no også voksen ungdom og var også delvis forlatt rede som sistemann. Men alt dette visste ho ingenting om den vårdagen i 1955 da ho sku å sjå littlkalven hennes bestemor. Det va nok noe av den voksensnakket som ongan ikke behøvd å vit,  ikke enda i hvertfall.

Men det var godt å komme på Oddøya og no såg ho husan, ho hadde hiva av seg regnkåpa og sto oppreist i fremmerskøddæ på lettbåten hans bestefar. Dæ var en sånn båt med motorkasse litt bak, messanmaster og lang styrvørre og no såg ho at han bestefar drog i reveseringen for å ta båten litt attover slik at han ikke gikk i fjæra men kom seg fint innåt kaie. Heldigvis var det flo sjy så det var enkelt å kom seg på land. Ho bestemor kun bare skræv seg ut av båten og på kaie. Og det kun nesten ho også endå ho hadde randselen og regnkåpa i eine handa. Bestemor og han bestefar måtte ha opp handelen sin tur båten og det tok litt tid så ho sprang i forveien. Det røkte ut av pipa så det måtte jo va noen heime. Ho hadde ikke villa sport ho bestemor kem som va heime, nei ho vil heller ha det som en overraskels å få sjå kem som va  der. Forresten så bråka den dær motorn i båta så mye at det var vanskelig å snakk med de voksne på turn utover. Ho bare låg eller sto der i frammerskotten og kjente båtens bevegelser på havet, den vugga litt og ho la seg ned å såg oppå himmelen der alle fuglan va i aktivitet. De skvaldra og holla når de kjørte forbi holman. Ho trudd kanskje de vil skrem folkan til ikke å kom på land og ta eggan demmers. Det var forresten mye beire å kjør me lettbåten enn den båten me styrhus på og lugar nede. Det var jo litt varmere men det va så stygg ei lukt at ho fekk sjyverk og måtte som regel opp å spy. No va ho endelig  framme så no sprang ho på raske føtter oppover skjybakken og inn i byslage. Smetta av seg støvlan og gikk inn i kjøkkenet. Der var det ingen, ho for ut igjen, på mæ støvlan og sprang ut i kottet. Dær sto han onkel Jan, han sto me høvvelbenken hans bestefar og dreiv med noe. Neimen e det du som kjem sa han, ke du ska gjør her vil han vett. Eg ska å sjå littkalven og så kanskje vi ska finn navn åt han svarte ho.  Ke e dæ du hold på me spurte ho og såg på trebitan som låg framfør han. Eg tenkt å lag til en skammel sa han, te deg sjøl vil ho vett. Det e no sekkert nån som vil ha den, trur du ikke det. De sto å småprata ei stund om skammel han sku lag og korsen han sku gjør det og om han sku mal den og korsen farge dæ sku va på den. Eg ha no heller villa hatt ei seng åt dokka mi heime sa ho stillferdig, kan ikke du lag ei te meg spurt ho så fint ho bare kunn. Joo  vess du e snill så, kanskje det, ska den va pass stor da sport han, ho viste han me hendern omtrent kor lang dokka va. Det var forresten en dokkemann og han hette flysoldat BOM og han vil sekkert bli glad om han fikk seg egen seng. Eller kanskje han kun ligg ved siden av ei av smådokken hennes. Ho hadde to som hadde ordentlig hår De hadde ho fått i Lofotgava og va veldig, veldig fin, ei hos han pappa som hadde gult hår og ei hos han onkel Erling som hadde brunt hår. Begge to kunne lokke at auan når de la seg. Ho hadde de nesten bare til pynt, va så redd for at de sku bli ødelagt,men hves di hadde ei ordentlig seng kunne de få ligge i den.  Ho ha alder hatt ei ordentlig dokkeseng før og ho va hoppanas gla da ho sprang inn igjen. Tenk om ho fikk seg ei ordentlig fin dokkeseng me seg heim.

 Ho bestemor og han bestefar va kommen opp fra sjyen me varan sine og holdt på å sette de på plass i spiskammerset det som va mat  og ellers det andre på sine plassa.  Det va nesten blitt kveld og ho bestemor tok på seg fjøsklean for å gå i kveldsfjøsen før det ble for mørkt. Dæ var ikke ordentlig mørkt men de va så små vindu i fjøsen at om dæ ble mørkar mått ho ha med fjøsløkta og dæ vill ho helst slepp. Ho hadde nok å bær på når ho sku inn igjen. En eg då ska ikke eg få vær med i fjøsen sport ho. Kan ikke du vent til i morratidlig spurt hu bestemor å såg litt bedanes på ho,så slepp vi å finn fjøsklea til deg i kveld, du kan ikke gå i fjøsen i de derre klean, dæ blir fjøslokt a deg både i håre og på klean. Og i kveld kjem ho Anny og ho Lovise heim og du kan gå i fjøsen sammen me jenten i morratidlig. Det er ikke sekkert at du får ligg på loftet demmers i natt om de er fjøslokt a deg sa ho bestemor.  Det va nok ganske avgjøranes og ho ga seg med en gang. Bi dæ lenge før de kjem spurt ho.  De kjem no helt sekkert før de ble ordentlig mørkt sa han bestefar. Ke di kjem me då vil ho vett. Du ska sjå at de ha ordna seg skjyss sa han bestefar. Å nei tenkt ho ikke de derre ekle karran fra Lovund, håpa ikke di ska va her iallfall.  Og riktig nokk det vart ikke lenge før di hørt båten kom tøffanes attåt kaie ne mæ skjyen. Ho tok på seg bestefar sine sko og subba seg nedpå skybakken, og riktig nok det va ekklingan som kom. De hadde ikke stoppa motorn så ho håpa på at di sku far me engang. Heldigvis kom de ikke oppover Ho Anny og ho Lovise ga de kvar sin klem før di gikk om bord og kjørte videre. Ungjentene tok veskene sine og kom oppover. Då førstan såg de ho som sto på skybakka i altfor store sko og venta på de. Nei men stakkars jente sa ho Lovise du har jo så trange sko på deg. Dæ går vel ikke an å kappspreng i di skoen dær. Nei dæ gjør det ikke svarte ho. Men de for vel heim igjen de lovundkarran vil ho vett. Koffør va dokker go mæ de før de for spurt ho. Såpass mått de no få førr skyssen mente de. Att dokker hær, dæ hadd ikke eg gjort i hvertfall slo ho fast. Trur du e misunnelig sa ho Anny, men jeg kan si at du og vil ha godkjæke når di kjem å henta oss igjen. Kjem de verkelig å henta dokker og, kan dokker fortæl meg e dokker kjæresta med de dær ækklingan. Ho røss i hollet ved tanken på å få gokjæke hos de.Dæ sku ho helt sikkert ikke ha. Jentene bare såg på kvarander og flira.  Veit du ke eg har her spurt ho Anny og løfta en gråspettat firkanta koffert. De dær ekklingan har lånt oss grammofon sin i helga. Dæ va vel ikke så verst.  Ho vart kjempeglad men viste dæ ikke før ho likte ikke lovundkarran i hele tatt, ingenting me di likte ho, kanskje bare grammafon men dæ sku ho ikke si noe om.  Har dokker fått lånt platen og sporte ho, den der me Søstrene Bjørklund. Ja da vi har det svarte Lovise.   Di gikk inn alle tre, ho vart litt etter fordi ho ha så store sko og måtte subbe oppover sjyveien. Han bestefar kom ut på trappa og vil vett om nån ha sett skoen hans, ho Anny bare peika for å vise han kor de var. Ja de va jo akkurat passele ser eg sa han. Men har du ikke noe sjøl å ha på skankan fesjæ sa han og satte auan i ho. Eg sku jo bærre nedpå sjyveien å sjå om ho Anny og ho Lovise kom kom  forsvarte ho seg. Hadde ikke tenkt å gå langt altså. Nei dæ sei seg vel sjøl at du ikke kjem deg så langt i de småskoen du har på skankan. Ho sparka skoen av seg slik at han sjøl kunne ta de på seg for så gå å hente ei fanga ve så dæ ikke slokna i ovnen fordi ho bestemor trengte varmtvann tel å vask seperatorn, silen og det derre. Ho bestemor va allerede kommen fra fjøsen og sto å drog seperatorn, han mons satt på gulvet og slekte siladrøpen tur silen som va satt på gulve til han. Dæ fikk han bestandig før ho bestemor vaska opp melkarbøtta, silen og seperatorn. Silen og melkarbøtta ble hengtpå spikere og kroka uti spiskammerset slik at det var klart til i morratidlig.