LOKE Magic Golden Hammer fra Løveriket
Av: Inger-Lise Torolfsen og Terje Løkken.

Stafettpinnen kom da til meg via Anita og Kurt Høgtvedt, takk for tilliten. Vi er to helfrelste Leonbergereiere slik som alle andre Leonberger eiere er har jeg inntrykk av. Loke er vårt eneste barn som vi har sammen. Han er absolutt en del av familien og elsker å gjøre alt sammen med oss. Han nekter å legge seg om kvelden før vi begge har lagt oss, han sitter og venter til det blir mørkt der det skal være mørkt når vi legger oss da først hører vi han slipper seg ned, han legger seg aldri stille og rolig han står heller aldri opp før i hvertfall en av oss er stått opp. Når vi hviler middag finner Loke frem suttekluten sin( orange saueskinn) og koser seg med det. Å ha Leonberger er litt mer enn å ha hund. Vår Loke har en stor og sterk personlighet samtidig som han har et veldig tydelig kroppsspråk. Han er derfor veldig lett å kommunisere med. Vi overlater derfor likegodt pinnen videre til Loke selv så får vi se hva han kan fortelle.                                                                                                               

 Loke forteller:
Mor sier at jeg er verdens flotteste og snilleste Leonberger, jeg ble født på Løveriket av mamma SOL den.3 mars 2008 og vi var ni søsken. Den.1 mai det året kom folka mine til Løveriket og bare hentet meg, de tok meg bort fra alle søskena mine fra mamma, matmor og matfar alt ble liksom forandret fra den dagen. Jeg kan godt tenke meg at det var avtalt på forhånd. Det var i hvertfall kjempeskummelt og jeg var nok litt redd mener jeg å huske. Vi kjørte bil langt av gårde.Heldigvis fikk jeg sitte i baksetet på fanget til min nye matmor hele turen. Det var litt trygt å gjemme snuten min i halsgropa hennes.
Vi reiste til et sted som heter Sleneset i Lurøy kommune ei øy langt til havs på Helgelandskysten Der skulle jeg bo sammen med min nye flokk. Flokken besto av meg, mor, far og mormor i kjelleren. 
Jeg fant meg egentlig snart til rette i mitt nye hjem, jeg hadde jo ikke noe valg måtte bare gjøre det beste ut sv det. Men huset hadde kjempemange skumle trapper som jeg hadde problemer med i begynnelsen. Jeg var kjempestolt den dagen jeg endelig klarte trappene selv.Etter at trappene kunne forseres ble min verden adskillig større, jeg gikk som jeg ville ute og inne, bortsett fra ned på veien da, det var og er fremdeles forbudt.
Det ble slik til at jeg var med far på jobb hver dag, han jobbet med å sette opp et hus, mens jeg stort sett var med som kontrollhund jeg så til at området var sikkert også for hunder. Etter hvert som jeg ble større ble området som jeg hadde ansvar for utvidet. Far viste meg hvor grensene gikk hen så jeg kunne holde meg innenfor. Jeg måtte jo dessuten også holde et øye på far slik at han ikke bare gikk av gårde uten meg, det kunne blitt krise. Det var også så innmari godt å se at mor var hjemme da arbeidsdagen var over. Jeg ble like glad hver eneste dag da jeg oppdaget at mor var der, ja også mormor da.
Nå er jeg blitt stor og jeg må være hjemme å passe på mor om dagene, hun jobber med regnskap og har hjemmekontor. Far jobber høgt på noe som han kaller stillas og det liker jeg ikke. Dessuten må noen passe huset hjemme også. Jeg går mine faste turer rundt på tomta, merker opp hvor mitt område er(noe som må gjøres hele tiden egentlig), rusler en tur ned i fjæra, erter kråka litt, teller ungene som går på skolen på morningen og ellers de som går forbi. Jeg må også passe på når ferga kommer, da er jeg like spendt hver gang, dere skjønner at dersom det kommer en kompis på besøk kommer han ofte med ferga. Tor Inge bestekompisen min som jeg pleier å få lov til å gå på butikken med kommer fra arbeid med ferga hver dag. Før så kom også mor med ferga når hun kom fra arbeid. Dessuten er det så mange som kjører og går forbi etter at ferga har hvert her. Jeg syns egentlig det er greit å ha oversikt over hvem som kommer til øya vår.
Nå i det siste har mor fått det for seg at jeg må bindes på trappa i lange tider midt på dagen, hun sier at hun ikke stoler helt på meg lenger, sikkert bare fordi jeg noen få ganger har skremt noen små hunder som gikk forbi. Akkurat som det er min feil at de ikke tør å leke med noen som er større en seg. Jeg hadde jo ikke tenkt å spise de opp akkurat, bare høre om de vil leke med meg men det ville de ikke.
Ja, ja men en runde for dag på tomta må jeg bare ha. Ned i fjæra for å se om kråka eller måkene har dratt opp noen godbiter som jeg kan stjele.
Det kan være så himla mye gode lukter der nede, dere aner ikke hva jeg kan finne i fjæra. Tiden går også utrolig fort og jeg kan lett glemme meg bort der nede. Ligge i tanget å drømme seg bort sammen med all verdens spennende lukter. En dag fant jeg ei kjempediger sjøstjerne som jeg tok med hjem, den hadde tenkt å kose meg med i hagen. Akkurat da kom selvfølgelig mor og så det og selvfølgelig var det fyssj og fy og jeg måtte legge den fra meg, men jeg er sikker på at den hadde smakt fortreffelig. Mor har forresten en egen evne til å komme eller se meg akkurat når hun egentlig ikke skulle se meg.

Jeg elsket å gå turer i marka sammen med mor og far da jeg var liten, men det å ha på seg bånd var noe herk. Jeg ble så frustrert at jeg bare satte meg ned, gikk ikke et skritt, ofte måtte far bare ta meg på armen, jeg nektet plent å gå med båndet på meg.
Det har gått over nå. Ikke greier far lenger å ta meg på armen heller da jeg veier over 60 kilo. Men jeg elsker turer fremdeles både med og uten bånd spesielt om både mor og far blir med.
Jeg er kjempeglad i å kjøre bil. Spesielt når vi skal på utstillinger og samlinger. Da møter jeg masse folk og hunder og det er kjempespennende. Som regel møter jeg mine gamle fosterforeldre, da blir jeg glad da. Gamle matmor er den skjønneste jeg vet og jeg kunne spist henne opp altså. Det er så festlig å møte mange gamle kjente både hunder og folk. Og så alle de gode luktene som finnes på slike utstillinger og samlinger. Noen lukter er mer pirrende en andre, - herlig.På utstillinger får jeg springe litt rundt i en ring sammen med far og en mann eller dame som de kaller dommere ser og kjenner på meg. De ser på tennene mine og tar meg på mange rare plasser, noen ganger blir jeg målt også. Dette er jeg med på mest fordi far liker det, når han syns det er moro gjør jeg det så gjerne. Jeg blir så glad når far blir glad også får jeg godbit, det er godt. Far blir ikke glad når ikke dommeren sier at jeg er penest, mor sier at det er dommeren som ikke ser at jeg er den peneste Leonbergeren i verden for det er det jeg er, så da er det vel greit. Dette rosett-tullet og ordene på et papir skrevet av dommeren bryr jeg meg ikke noe om. Noen ganger blir far kjempeglad når han leser hva som står skrevet, da får jeg som regel løpe flere ganger i ringen å få godbit etterpå. Andre ganger tror jeg far lurer på om dommeren er blind. Jeg er nå den jeg er uansett. Jeg gjør hele tiden det ytterste for at mor og far skal være fornøyd med meg. Og så lenge mor og far syns jeg er godgutten over alle godgutter så er jeg fornøyd.
Tilslutt vil jeg hilse til alle søsknene mine, jeg har det fint her ute i havgapet, håper inderlig at alle har det like bra som meg.

Ført i penn av sekretær og matmor Inger-Lise som har videresendt stafettpinnen til Camilla Brennhovd som har takket ja. Flott takk skal du ha.
Vennlig hilsen til alle Leonbergere både de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner fra