1. 1.   Den dagen han Thore blei borte.
   

Ho sitter ved kjøkkenbordet og er akkurat ferdig med å spise formiddagsmat når mamma sier: Kle nu på dokker å gå ut en tur i finværet. Du må hjelp han Thore å knyte skoen og få på seg jakken sier mamma.

Sjøl trengte hun ikke hjelp til noen ting lenger, hun har til og med lært seg å knyte sløyfe på skolissen og kunne godt hjelpe han Thore. Hun syntes at hun kunne det meste nu, i hvert fall nesten.

Det hun ikke kan er å skjære ei brødskive når det er nybakt. Sånn som i dag når ho mamma akkurat har bakt. Det er litt vanskelig syntes hun.

Mamma har et stort deig trau som hun lager deigen i og det er det onkelen hennes mamma som har laget, det har hun sakt.

Mamma bruk bestandig å bake 6 brød når hun først baker, ho orker ikke å bake brød heile tiden pleier hun å si. Det som ikke blir spist opp mens det er helt ferskt legger hun i ei stor spann som det har vært pølser i.Det spannet har mamma fått på butikken hos han J.B.   Spannet er stort med lokk på og det er et bilde av mange pølser utapå.   Pølsene ser ut som de henger i ei snor og hun vet at de er kjempegode.   Pølser er det beste hun vet, men det blir bare lagd som søndagsmiddager, så da blir det ikke så ofte at de får det.

                              Nu må du sjå etter broren din så jeg får jeg gjort meg ferdig med brødbakingen, sier mamma. Sjå nu ette at han ikke går ned til osen, det er flo sjy og han kan dett uti. Ja da, det skal eg sier ho og tar handa til lillebroren sin og de går ut. Hun leier han ei stund til hun er sikker på at mamma ikke ser de mer, så slipper hun handa hans.               Bakom huset har de et lite hønsehus med en liten innhegning, der går det fire høner og roter i jorda. Hun lurer litt på om de har fått mat i dag.  Hun går inn i hønsehuset for å sjekke.   Matfatet er tomt, ho mamma har sikkert ikke hatt tid siden ho dreiv og baka brød i dag,tenkte hunn.                                                                                                          Hun går ut igjen og sier til broren sin: No må du Thore va her mens jeg går og finn høns mat i kjelleren, berre ikke våg deg tel å  gå nånstan ,  formaner hun. Nei han sku ikke gå nån stan forsikret han. Hun valgte å tro på han selv om hun ikke følte seg helt trygg.  Hun har sett at det står en sekk med mais i kjelleren, det er ho mamma som har sakt at det heite mais og at det er hønsmat. Ho var å smakte på det en gang men det var ikke noe godt, det var steinhardt og det gikk ikke ant å bite det sundt engang,men det er ikke farlig for folk å spise har ho mamma sakt. 

Hun kom inn i kjelleren og riktig nok sekken sto der enda. Nu må jeg bare finn noe å ha maisen i sånn at jeg får den med meg tenker hun. Hun leiter litt rundt om i kjelleren for å finne noe som er høvelig, men ser ikke noe som er brukbart. Hun kunne selvfølgelig ha tatt litt mais i den ausa som lå i sekken, men den var så lita at hun bare hadde fått med seg litt. Da hadde hun måtte gått flere ganger. Nei eg må leite i matrommet hennes mamma sier hun til seg selv og åpner døra til et rom de egentlig ikke får lov til å gå inn i. Jo da, der finner hun en tom boks hun kan låne, må bare huske å sette den på plass igjen tenker hun. Hun fyller boksen og går ut for å mate hønsene. Da hun kommer ut ser hun at Thore er borte. Han er i hvert fall ikke der hun sa at han skulle være.  Han har gått, men kor har han gått hen …hun såg seg rundt, men han var ikke tel å sjå noen steder.

2. Kor e han Thore.

Hun satte fra seg boksen med mais og sprang først rundt høns huset, der var han ikke å sjå. Hun lukket døra te høns huset som hun såg sto på gløtt og satte kroken på. Hun måtte ha glemt det da hun var inne og såg om hønsene hadde mat inne. Kroken skulle være på så ingen gikk inn og sleppt hønsene laus hadde mamma sakt. Dersom hønsene kom seg laus kunne ørna kom å ta de. De måtte bare gå i inngjæringa, der var det tak av netting også sånn at ikke ørna kunne slå ned å ta de med seg tel mat.                                                                 Hun sprang deretter ned i osen og lette, men det var ingen tegn til broren.   Kan ha falt i havet og rekt av , var det mulig at han var førn i storhavet tenkte ho. Hun var livredd og begynte å gråte bare ved tanken. Hun hadde så mye tårer i øynene att ho nesten ikke kunne se, derfor tråkka hun feil, datt og slo seg på en finger så blodet rant. Hun kunne jo ikke gå inn å få plaster på så hun putta fingeren i munnen og der etter tørket hun vekk resten av blodet med jakkermet, fingeren var ganske vondt men hadde ikke tid til å tenke på det nå.          Hun tørka bort tårene med handbaken, selv om hun hadde en vond finger måtte hun jo leit mer.    Hun måtte jo fortsatte å leite mens ho tenkte på alle de konsekvensan det ville få om Thore blei borte.                                                                                                           Det var som et mareritt, en vond drøm. Hva kom mamma og pappa til å sei når ho ikke hadde greid å passe på lillebroren sin som hun hadde lovet. Hva kom ho Rigmor til å sei når ho kom fra skolen ska tru. Nå kom ho i hvert fall ikke tel å lik ho mer i hele verden. Nå får jeg i alle fall ikke komme inn på rommet til ho Rigmor mer heller tenker hun. Hun har jo  bestandig lika han Thore beire enn meg, tenkte hun. Hun tok jo bestandig parti med han når de krangla litt. Hun sa at det var fordi han var minst. Men det at han var minst betydde vel ikke at han var den snilleste bestandig mente hun.                                                                                   Men tenk om han Thore, lille broren hennes  var død, tenkte ho og begynte å gråte igjen. Ho lovet dyrt og hellig seg sjøl og Gud at dersom de fant han og at han levde sku ho aldri va slem med han mer. Hun leita og gråt, gråt og leita alle stan som hun kunne tenkt seg at han kunne gått. Hun gikk langs fjæra, under uthuset. De hadde en liten jordbrønn rett sør om huset som de brukte tel reservevann, ho letta på lokket for å kikke i brønnen som egentlig var forbudt å gå tel. Nei den var tom, bare en liten skvett vann ned i den svarte bunnen på brønnen. Han Thore var jo sporlaust forsvunne.  Ka sku hun gjøre. Hun måtte ha hjelp, hun måtte gå å si fra tel mamma hun så ingen annen utvei.                       

3.

Sei ifra tel ho mamma.                                                                                                                                                                  Men hvordan skulle hun få sakt til ho mamma at hun ikke har greid å passa på broren sin som hun vart bedt om. Hun turte ikke å gå inn og sjå om han var inne. For om han ikke var inne vil mamma spørre hvor han var og da skjønt ho mamma at han va blitt borte. Da kom ho mamma tel å bli kjempe sint. Sjøl kom ho tel å få juling det var ho sekker på.                               Nei jeg sku heller dødd sjøl også tenkte hun. Nei ho torde ikke å gå inn å si fra. Det var nokk best om ho forsvant hun også. Men hun var veldig usikker på kor hun skulle gjøre av seg. Det kunne jo ta lang tid å dø, ikke visste hun hvor lang tid det tok. Hun tenkte at hun måtte gjemme seg en plass eller bare rett å slett rømme hjemmefra.                                             Hun tenkte litt på det men fant ut at det var vanskelig å rømme. Hun hadde ingen steder å rømme til. Det går jo ikke an og kom seg av øya uten at noen voksne så henne så det gikk ikke. Ho kunne selvfølgelig gå te ho bestemor men det var nok første plassen de kom te å leite tenkte ho, så det var ikke noe vits i.                                                                              Ho bestemor bodde rett ved siden av ho tante, det var bare over veien og forbi tantehuset så kom ho først til fjøsen så til bestemorhuset.  Hun tenkte på fjøsen og låven, der kunne ho gjemme seg til ho var død. Alle dyrene var jo ute i marka, og kuene var jo bare i sommerfjøsen når de skulle melkes. Bestemor var nesten aldri i vinter fjøset om sommeren. Da vil de ikke finne henne før det begynte å bli vinter igjen og kanskje ble de voksne litt lei seg for ho også når de så at hun var død. Kanskje de tørka en tåre når det var hennes begravelse. Det hadde ho sett en gang ho var i en begravelse at noen voksne gjorde.                            Ho kunne i hvert fall ikke gå tel ho mamma og sei at kanskje han Thore var død. At han kanskje var falt i havet å drukna og at det var hennes skyld. Å å, kor redd hun var. Nei, ho fikk sjå om hun kom seg usett på låven å bli der til sine dagers ende. Dette var uutholdelig for ei lita jente på seks år snart sju. Hun ble så sliten av å være så redd.

4. På leiting .              

Ho strevde litt med å få opp den store rustete kroken som var lås på fjøsdøra, det gikk til slutt og ho kom seg derfra inn i laen. Der var det nesten tomt for høy så ho klatra opp stigen til høyloftet. Der var det heller ikke så mye høy igjen. Bestemor sine kuer og sauer hadde vert inne hele vinteren og de hadde nesten spist opp alt høyet før de ble sluppet ut i marka. Hun lagde seg ei seng av det lille som var igjen og la seg . Hun var så sliten av alt hun hadde tenkt på i dag. Alt hun hadde gjort og alt hun ikke hadde gjort. Alt hun kunne gjort annerledes og alt hun burde ha gjort.  Tilslutt hadde ho sovnet. 

Hun bråvåknet av at bestemor kom opp stigen til høyloftet. Hun visste ikke kor lenge ho hadde sovet, kanskje en stund. Men kjære banet mett ke du ligg her før sa ho bestemor. Koffør har du gjemt deg her. Veit du at mor di har leita seg skakk etter deg og ho e veldig redd for deg.                                                                                                                                 Ho fatta ikke helt ka bestemora sa. Koffør fant du meg spurt ho. Eg såg at kroken på fjøsdøra va tatt av så jeg måtte jo inn å sjå om det var her du va. Koffør ha ho mamma leita etter meg, ska eg få juling no spurt ho. Eg fann ikke han Thore som eg sku pass på. Eg leita alle stan men eg torde ikke å gå å sei frå tel ho mamma. Det var så godt å si det tel ho bestemor at ho kjente gråtklumpe vokste i halsen og at tårene kom og hun begynte å gråte. Hun gråt så hun hiksta i fanget tel ho bestemor. Kjære deg jenta mi, sa ho bestemor.  Han Thore satt innestengt i hønshuse, der fant ho mor di han, sa ho bestemor. Koffør hadde du stengt han inne der.  Nei eg ha ikke stengt han inne hiksta ho, eg leita og leita alle stan men fant han ikke. Men pludselig  kom ho til å tenke på noe, ho hadde jo ikke sett inn i hønsehuset før ho satte kroken på da ho drev lette etter broren sin.                                             

5. No får eg juling.

Bestemor hadde trøsta henne så godt det lot seg gjøre. Men hun hadde ikke løst tel å gå heim. Hun var helt sikker på at mora var sint og at no vil ho få juling.  Klart du må gå heim sa ho bestemor. Ho mor di er redd før deg. Eg ska føll deg heim, kom no sa ho bestemor og tok handa hennes. De kravla seg ned stigen til høyloftet, bestemor løfta henne ned de to siste trinnene og satte henne på gulvet og tok rundt henne og ga henne en stor klem, kom nå jenta mi, sa ho. De to rusla hand i hand nedover bakken fra bestemorstua og forbi tantehuset og heim mens ho bestemor småprata om helt andre ting.

Han Thore satt på trappa da de kom heim. Ho satte seg ved siden av han og ho bestemor gikk inn. Kem som stengte meg inne i hønshuset vil han vett.. Eg visste ikke at du va der svarte ho. Eg sku bærre inn å sjå om det va hønsmat inne i fatet tel hønan og sjå om de hadde vørpe egg, etterpå så fekk eg ikke opp døra da eg va ferdig sa han. Men de ha ikke vørpe tilføyde han. Men eg bærre ropt og ropt på ho mamma da ho va ute å såg etter oss, så kom ho og lokte opp, sa han men da va ikke du der. Ke du va henne då? spurte han. Eg leita ette deg alle stan og ikke fant deg, så turte eg ikke å gå inn når eg ikke fant deg svarte ho. Eg trudd du hadde døtte i havet nedi osen og rækt ut i storhavet. Eg bruk ikke og dett i havet svarte han overlegent, dæ veit du vel. Ikke har eg lov tel å gå i osen aleine heller. Du gjær i hvert fall ikke som eg sei te deg.  E ho mamma sint no spurte ho. Nei, det veit eg ikke men eg trur ikke det, svarte han. Hun kledd av seg støvlan og kom på at det var best å gå inn mens bestemor var der i tilfelle mamma var sint. Mora vart sikkert ikke så sint om ho bestemor var der og hjalp henne å forklare, tenkte hun. Hun var kjempeglad for at dagen hadde endt så bra som han gjorde. Hun kjente at hun hadde lyst til å gi bror sin en lusing fordi han ikke gjorde som hun hadde sakt, men kom på at hun hadde lovet Gud og seg sjøl at hun skulle være snill med bror sin bestandig dersom han ikke var død.(i hvert fall nesten bestandig.) Gå inn og snyt deg og forresten så har du tissa i buksa så du må gå inn å bytte bukse sa hun ide hun for inn døra før han rakk å si noe.